Atjan Wild Island Festival på Færøyene setter fyr på eventyrlystne løpere
Forestill deg en festival der dagen starter med yoga i et ærverdig, gammelt teater. Du hopper i et iskaldt hav, løper i gresskledde fjell og lytter til vakker musikk. Deretter får en islandsk DJ dansegolvet til å dampe. Atjan Wild Islands Festival forener musikk, natur og løpere fra hele verden.
Inspirasjon: Presten Sverri Steinholm er glad i å løpe på steder som dette. Jeg forstår han godt. Foto: Tim Kemple/Camp4collective
En dag bergtas jeg av en bildereportasje i Like the Wind magazine. Der ser jeg pastoren Sverri Steinholm løpe på gresskledde og ville klipper som skjærer opp fra havet på Færøyene. Han behersker løping i slikt terreng godt fordi han i oppveksten gjetet sauer opp og ned slike forrevne bakker.
Som pastor lytter han til dem som trenger noen å betro seg til. Det kan være mye å ta inn. Løpingen hjelper han å bearbeide slike samtaler. Om du er en av dem som finner ro i naturen vil du kanskje kjenne deg igjen i ordene hans om løping. "På en eller annen måte blir jeg drevet til det," sier han. "Kroppen trenger det, eller min sjel, mitt sinn."
Bildene av naturen han løper i skaper en sterk tiltrekning i meg. Så oppdager jeg at et lite avsnitt i artikkelen nevner en løpefestival på Færøyene. Jeg søker opp mer informasjon, og lar meg raskt overbevise. Jeg kjøper en festivalbillett til Utiliv Adventure festival 2020.
Noen måneder senere spres tidenes festbrems lynraskt rundt på vår planet. Koronaviruset skaper utrygghet og rabalder. Festivalen på Færøyene og alt annet gøy avlyses. Det skal gå nesten tre år før jeg igjen kan bruke billetten min. Da heter også festivalen noe annet.
Pastor Sverre i Færøyenes barske natur. Titusener av sauer beiter ned gresset. Her er det strenge regler for hvor du kan ferdes. Planlegg derfor utfluktene godt. Turistinformasjonen hjelper deg. Se mer om Sverre i kortfilmen “The running pastor” (youtube.com). Foto: Tim Kemple/Camp4collective
Jamie dukker opp på Stirsdag
Det går noen år, og det blir 2022. Nå kan vi løpe med så mange vi vil. I Oslo har vi startet opp løpetreningen Stirsdag igjen. Det kommer stadig nye løpere. Briten Jamie Ellis er en av dem som dukker opp. Han forteller at han har nettopp flyttet til byen. Under løpeturen innover i Lillomarka deler vi noen historier om hva vi har opplevd, og hva vi planlegger videre.
Raskt forstår jeg at han også er en eventyrlysten kar som meg, og det viser seg at vi begge har tenkt oss til Færøyene. Etter to år med avlysninger er min gamle festivalbillett fortsatt gyldig. Gjennom Jamie er reisefølget til festivalen, som nå heter Atjan Wild Island Festival, i boks.
Motbakketrening: Som en siste forberedelse til løpet blir Jamie med på en langtur fra Sundvollen. Vi legger inn flere lange stigninger. Slik som her ved Mørkgonga. Foto: Bjørnar Eidsmo
Leiebil på avveie
Et par dager før vi skal vi dra til Færøyene oppdager jeg en e-post som jeg ikke forstår. Det står at leiebilen jeg har bestilt skal hentes på Estrada do Aeroporto, Faro, Portugal.
Portugal? Hva i alle dager har skjedd her?
Etter et par sekunder går det kaldt nedover ryggen på meg. Jeg husker jeg sjekket mange selskapers nettsider for å finne en god pris på leiebil. Jeg googlet noe sånt som “faroe island rental cars”. Søket har nok også en trigget en annonse for utleiebiler på flyplassen Faro i Portugal. I lykkerusen over den billige prisen jeg fant har jeg tydeligvis helt oversett at flyplassen på Færøyene ikke heter Faro. Den heter Vágar Airport.
Dette betyr at vi mangler leiebil der vi faktisk trenger den. Dette blir nok noen tusen kr ekstra i utgifter. Flau skriver jeg en melding til Jamie: - It seems like I have messed up big time with the rental car.
Jamie har sovnet og leser ikke meldingen før neste morgen. Da har jeg fått delvis refusjon i Portugal, og fikset en annen bil på Færøyene. Heldigvis er Jamie en jovial kar, og tar det hele med et lunt smil.
Værvinduet åpner seg
Forbered deg på tåke, vind og regn om du skal til Færøyene. Jeg investerte i en kraftigere vanntett jakke til selve ultraløpet. Når vi flyr inn over disse forblåste øyene er det sol. Kanskje jeg ikke får bruk for den under løpet likevel?
På flyplassen treffer jeg en kollega fra NHO. Hun har et tips om noe vi bør oppleve rett i nærheten. Snart ruller vi ut fra flyplassen Vágar i leiebilen som jeg denne gang har klart å bestille på riktig sted. Før vi setter kursen mot Torshavn tar vi en avstikker.
Landskapet er annerledes enn hjemme. Åsene er gresskledde. Det er ingen trær. Alle bor i landsbyer. Mellom landsbyene er det øde. Om vi ser bort fra sauene. Ved landsbyen Gasadalur stopper vi. Der er den ikoniske Múlafossur som stuper utfor en klippe og rett ned i sjøen. For en start på reisen!
Ikonisk: Múlafossur i Gasadalur. Foto: Bjørnar Eidsmo
Etter fossebesøket tar vi strake veien mot Torshavn, hovedstaden på Færøyene. Det går tunneler under sjøen som binder øyene sammen.
I Torshavn finner frem til kjellerleiligheten vi har leid, hilser på de som eier den og går snart ned mot sentrum. Det er vanskelig å forstå hvor festivalen er, og når den starter. Som nettredaktør blir jeg litt frustert når arrangører legger informasjon du trenger kun på sosiale medier og i e-poster. Det er gjerne mye enklere å finne slikt når du trenger det på en nettside. Etter hvert finner vi likevel Sjónleikarhúsið, teaterbygget som skal samle alle deltakerne. Der er det ingen.
Etter en matbit i sentrum drar vi tilbake til teateret. Og nå skjer det noe der. Det strømmer på med folk. Hvem er alle disse menneskene tro? Jamie og jeg får oss en øl, og hilser på løpere fra mange ulike land.
Kveldens program byr på flere artister. Den færøyske artisten Marius Ziska er en av dem. Han synger den vakre låta “Nærveran” for oss.
Arrangørene av Atjan Love Islands Festival er britiske Love Trails. De står også bak løpearrangementer på Island og England. Musikk, fest og det sosiale virker å være vel så viktig i deres konsept som selve løpekonkurransene. I programmet legger de også til andre aktiviteter ute som surfing, snorkling, kajakkpadling og klatring som du kan kjøpe i tillegg. Alt dette gjør festivalopplevelsen til noe helt spesielt som tiltrekker seg spennende mennesker med eventyrlyst.
Underholdning: Færøyske Marius Ziska har mange fine sanger. Foto: Atjan Wild Island Festival
Da jeg står og prater med et par tilfeldige folk inne i teateret dukker det opp en kar.
- Can I join the conversation?, spør han. Han er tysk og heter Janik.
Det var en lur inngang til å bli kjent med andre tenker jeg. Spørsmålet minner meg på at å reise alene går fint om en tør å ta kontakt med folk. Det viser seg at mange rundt oss har gjort nettopp det. Slik som en fransk dame som kombinerer jobben som UX-designer med å sykle rundt i Europa. Hun har nylig vært i Finland i flere uker, og bodde i telt eller hjemme hos folk hun møtte underveis.
Etter å ha hilst på en del mennesker er det et par spørsmål som forstår står ubesvart. Er folk her mest for festen? Hvor dyktige ultraløpere er det vi skal konkurrere mot egentlig?
Møteplassen. Dette gamle teateret i Torshavn heter Sjónleikarhúsið (teateret/ skuespillerhuset). Der blir vi underholdt av lokale artister og noen av Englands og Islands beste dj-er. Foto: Atjan Wild Island festival
Felles yogatime på morgenen for løpere er inkludert i festivalbilletten. Jamie er nr to fra venstre. Foto: Atjan Wild Island festival.
Badealarm: Et par-tre km fra Torshavn sentrum er en lun vik som byr på en sjøtemperatur på friske 10 varmegrader. Vi lar oss ikke skremme og hopper uti. Det hjelper at det er muligheter for en tur i stampen etterpå. Foto: Atjan Wild Island Festival
Litt om Færøyene
Færøyene ligger ute i det nordlige Atlanterhavet vest for Norge, nord for Skottland og sør for Island. Her finner du 18 vulkanske øyer. Øyene er gresskledde og preges av milde vintre, kjølige somre, vind, tåke, regnbyger, barske klipper, fosser som ender rett i havet, spredte landsbyer, sauer og sjøfugl.
Det bor 55.000 menneskene her. Alle vi treffer er veldig imøtekommende. De har sitt eget færøyske språk, og de snakker også dansk og engelsk. De fleste forstår norsk og mange virker interessert i alt som har med Norge å gjøre.
- Da jeg var 12 år fikk jeg en norsk brevvenn som heter Jorunn. Hun er fra Klepp på Jæren, forteller en dame meg. Hun selger strikka ullgensere i en butikk jeg besøker i Torshavn.
Nyere forskning har vist at da norske vikinger bosatte seg her for 1000 år siden så hadde de ikke med seg kvinner hjemmefra. Kvinnene kom fra de britiske øyene. Jeg skal ikke spekulere for mye i hvordan det henger sammen.
Færøyene skattet til den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Danmark. Nå har de et indre selvstyre. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det. En sms fra Telenor da jeg ankommer øya gjør at jeg forstår at nettopp dette gjør det dyrt for oss nordmenn å bruke mobilen her.
Fra havna i Torshavn. Foto: Bjørnar Eidsmo
Snorkling med enorm oppdrift
Neste dag blir Jamie og jeg med på snorkling. Jeg elsker å utforske livet under vann, og har nylig gått to fridykkerkurs hjemme i Norge. Skuffelsen blir stor da jeg forstår at vi skal snorkle med tørrdrakter med masse luft i. Det betyr at vi kommer til å flyte rundt som en dupp, og bare være i overflaten.
- Do you know what they say about men with big hands?, smetter guide Bogi inn i introduksjonen da vi gjøre oss klare.
- They have big shoes, svarer han humrende.
Seks dupper gleder seg til å flyte rundt i sjøen. Ser du hvem som er Jamie og meg? Foto: Privat.
Jettegrytta vi kunne dykke ned i. Foto: Atjan Wild Island Festival
Da vi er ute i sjøen viser instruktør Bogi oss at det er mulig å komme litt ned under vann likevel. Trikset er å finne en kraftig tarestilk og drar seg ned langs den. Slik kommer jeg meg en meter ned. Når jeg slipper taren flyter jeg baklengs opp igjen med beina først. Jeg skulle ønske jeg kunne svømme fritt rundt i tareskogen der nede, men det får bli en annen gang.
På slutten av økta tas vi med til en jettegrytte på land fylt med sjøvann. Bogi forklarer at vi kan dra oss ned i hullet, videre gjennom en tunnel og komme ut i sjøen igjen på andre siden.
Vi får alle prøve, men det viser seg å være skikkelig vanskelig siden vi har så mye oppdrift i drakta. En dame sliter med å få det til, men gir seg ikke. Hun kommer opp, trekker pusten og drar seg ned igjen under vann. Dette gjentar seg flere ganger.
Jeg kommer på hva fridykker Nico Guzmann har lært meg på kurs. 30 sekunder under vann krever 60 sekunder over vann for å få balansen mellom oksygen og karbondioksid riktig igjen. For mye karbondioksid i kroppen gjør at du vil besvime.
Ingen sier noe om dette her. Jeg blir bekymret for hun som prøver så mange ganger, og jeg samler mot til å stille et kritisk spørsmål til instruktørene. Damen gir seg heldigvis før det går galt.
Så er det min tur. Det er to instruktører som følger med hvis noe skulle skje. Jettegrytta er full av tang og tare. Det gjør at jeg ikke ser hva som er under meg. For å få dette til må jeg altså dra meg loddrett et par meter ned langs fjellveggen før jeg kommer til tunnelen.
Jeg dukker ned, men får det ikke til og kommer fort opp igjen. Jeg minner meg selv på at jeg må roe pulsen ned skikkelig først, og bestemme meg. Deretter trekker jeg pusten rolig, utligner og prøver igjen.
Denne gang kommer jeg meg helt ned til tunnelen som leder ut til havet. Jeg fortsetter. Tørrdrakta inneholder masse luft. Hele kroppen flyter opp i tunnelveggen. Der er det skarpe kanter. Jeg kjenner jeg blir stresset. Dette er ikke et komfortabelt sted å være. Det oppleves som for sent å snu. Panikken ligger på lur. Så gir jeg meg selv to sekunder til å roe meg ned. Det er alt som skal til. Jeg tenker klart igjen og drar meg videre utover tunnelen. Noen sekunder senere så ser jeg lyset over meg og kan flyte opp til overflaten. Suksess!
Å fridykke med tørrdrakt full av luft gir ikke mersmak. Våtdrakt med blylodd er hva som gjelder. Men det var artig å være litt i sjøen likevel. Etterpå varmer vi oss i stampen.
Prøveløping og landskamp i Eiði
Når vi først er på Færøyene må vi utforske litt. Jeg har lyst å løpe på en sti som leder ut til klipper mot havgapet slik jeg har sett den løpende pastoren gjøre. Ved hjelp av kartet på Strava ser jeg noe lovende. Dermed kjører Jamie og jeg til landsbyen Eiði i den nordlige delen av Færøyene.
Jamie finner stien opp til Eiðiskollor. Foto: Bjørnar Eidsmo
På andre siden av fjorden ser jeg landsbyen Tjørnuvík . Der er målgangen i ultraløpet vi skal delta i om to dager. Foto: Jamie Ellis.
Idyll i Eiði. Foto: Bjørnar Eidsmo
I Eiði kommer vi over en landskamp i fotball for kvinner. Snart finner vi ut at det er gratis å sitte på tribunen. Vi stikker dit og heier sammen med færøyingene. Foto: Bjørnar Eidsmo
Tid for Ultra Trail Faroe Island
Lørdag er konkurransedag. Dette året kan du velge mellom distansene 10 km, 21 km, 42 km og 54 km. Alle ruter ender opp i landsbyen Tjørnuvik. Jamie og jeg har valgt ultradistansen.
Vi busses ut til et øde sted som heter Hosvik. Starten er ved et lite bygdehus. Der står vi snart i en langsom kø i en trapp for å få startnummer. Da jeg endelig får mitt nummer stikker jeg sikkerhetsnåla gjennom et klistermerke. Klistermerket skjuler visstnok noe teknologi for å registrere min tid. Hullet jeg lager gjør at tidtakeren ikke virker. Det er kun fem minutter til start. Stress!
Jeg rekker heldigvis å få på et nytt klistermerke rett før starten går klokka seks om morgenen. Distansen er 54 km. Antall stigningsmeter er 2900. Det er jo en del.
Vi har oppholdsvær og min kraftigere Betajakke fra Arc’teryx jeg kjøpte til denne turen trenger jeg ikke nå. En lettere Norvanjakke holder vinden ute. Det er en modell jeg har brukt siden 2018 i mange varianter.
Første del av løpet er en stigning opp til 550 meter over havet. Her merker jeg at en del klarer å holde et ganske raskt tempo. Jamie har oransje jakke og er lett å se. Han legger seg langt fremme. Selv har jeg jevn og rolig fart opp den første lange stigningen. Jeg havner et stykke bak.
Fra den første toppen er det 500 høydemeter ned igjen på gress. Det er bratt. Mange av konkurrenter er fra England og har nok trent mest i flatere terreng. De virker ustødige her, og holder igjen. Jeg slipper opp og suser forbi. Nå kommer erfaringene fra norske krevende stier godt med. Jeg tar igjen mange.
Det skal snart vise seg at løpets største utfordring er mangelen på sti. Vi løper i gresset i bakker som skråner. Det har jeg ikke trent på.
Den første stigningen opp fra Hosvik. Foto: Bjørnar Eidsmo
I markedsføringen av løpet var det bilder og video av folk som løp på kyststier ved klipper og hav. Realiteten er landskap som dette. Ruta er lenger inn på øya og det er ingen stier. Fortsatt holder jeg jevnt driv og tar stadig igjen løpere. Hvor lenge vil kroppen tåle å løpe slik på skrå? Foto: Bjørnar Eidsmo
Ved ca 45 km kommer vi til den fineste delen av løpet. En plan rygg er digg etter all løpingen på skrå. Over denne ryggen møter jeg en frivillig som er der for å følge med på oss. Han kan fortelle at det kun er tre løpere foran meg. Foto: Bjørnar Eidsmo
Når jeg bruker staver på slak mark står det dårlig til med løpebeina. Foto: Atjan Wild Island Festival
Etter 47 km går det brattere nedover. Vi må passere et glatt berg. Der har de plassert frivillige om noe skulle skje. Jeg syns det bare er gøy at det blir mer utfordrende. Samtidig kjenner jeg at hoftene nå er i ulage etter all skråløpngen.
Da det er 5 km igjen til mål har jeg så vondt i kroppen at jeg må stoppe å løpe. Stavene tas frem og videre går jeg raskt. Løpere fra de kortere distansene dukker opp. Er det også noen ultraløpere som nærmer seg bakfra?
Så ser jeg landsbyen Tjørnuvík nede ved sjøen. Der er mål. Den siste nedstigningen er i gang. Et godt stykke ned i bakken snur jeg meg for å sjekke om noen konkurrenter er i ferd med å ta meg igjen. Først ser jeg bare konkurrenter fra kortere distanser. Plutselig oppdager jeg en kar bare 50 meter bak meg som løper raskt mot meg. Han har lik farge på startnummeret som meg!
Jeg snur meg, slipper opp bremsen og løper en som gal nedover de bratte bakkene. Vondtene bryr jeg meg ikke om lenger. Jeg har visst mye mer å gå på. Nå er det bare å gi alt. Utfordrende løping nedover der alle hemninger slippes er noe av det gøyeste jeg vet. Det er ikke snakk om at jeg skal miste 4. plassen i et slikt parti.
De siste hundre meterne går på asfalt mellom trehusene i landsbyen. Konkurrenten er ikke å se. Hurra! I mål viser det seg at jeg er tre og halv minutter foran han. Det blir en en fjerdeplass etter å ha løpt i 8 timer og 32 minutter.
Målområdet er i den idylliske landsbyen Tjørnuvík . Her møtes løpere fra alle de fire distansene. Foto: Bjørnar Eidsmo
Vi får noen nydelige timer i Tjørnuvík med bading, prat med løpere og jubel når noen kommer i mål. Noen kvinner fra landsbyen serverer en god fiskesuppe. Foto: Bjørnar Eidsmo
Jamie kjempet seg til en andre plass. Han ble kun slått av en lokal løper. Foto: Bjørnar Eidsmo
Post race after party - Hvor hes går det an å bli?
Lørdag kveld samles vi i teateret for Post race after party. Det serveres god vegetarmat fra en foodtruck utenfor. Første DJ spiller latinamerikansk og tropisk elektronika. Deretter er det konsert med det færøyske bandet Jasmin, før dj-er fra Danmark og England ruller på med sine sett.
Jeg treffer snorkleguiden vår Bogi, og spør han om tips til en vandretur med utsikt vi kan ta dagen etter. Det er nesten umulig å høre hva han sier i den høye musikken. Stemmen min blir hes, hesere og hesest. Løsningen blir å ta bilde av en nettside med turtipset hans som lagres på mobilen.
Jeg finner Julie og Walter fra Norge som vi har blitt kjent med, og spør om de har lyst å bli med på turen. De takker ja.
Den beste festen på Atjan Wild Island Festival har jeg hørt er søndag kveld. Vi har derfor fly hjem først på mandag. Jeg tar kvelden litt tidligere for å være klar for biltur og ny fest i morgen. Jamie er i flytsona og blir.
Søndagsturen
Dagen etter er det tåke i Torshavn. Jamie ble sen i natt, men viser seg å være en helt også om dagen. Snart er frokost spist. Vi henter Julie og Walter og drar ut på roadtrip. Tåke og ferdselsregler gjør at den turen ikke går som planlagt. Tilslutt finner vi en løsning som tar oss ut på et skikkelig eventyr. Det er en annen historie. Du finner den nederst på denne siden.
Etter flere bomturer blir Julie og Walter med på et skikkelig sidespor dagen etter løpet. Foto: Bjørnar Eidsmo
Closing Party
Jamie (til høyre) fikk 2. andreplassen i ultradistansen med tiden 7:19. Vinneren er en lokal sprek kar som løp på 7:10. Foto: Bjørnar Eidsmo
Etter søndagsturen, som utviklet seg til en helt annen tur, møtes vi på teateret for prisutdeling. Jamie blir invitert opp på pallen og får jubel fra salen.
Deretter drar Jamie og meg, samt tre karer fra Tyskland, Australia og USA, på en liten pubrunde. På en sportspub er det lavere musikk og enklere å høre hva de andre sier. Det er kjekt å bli bedre kjent med folk fra andre land.
Deretter stikker vi tilbake til teateret hvor festivalens “Closing party” er godt i gang. Hovedattraksjonen er DJ Janus Rasmussen. Han er opprinnelig fra Færøyene, og er nå bosatt på Island. Mange av festivaldeltakerne har blitt igjen til denne kvelden. Ryktet om at det er søndagsfesten som gjelder viser seg å stemme. Musikken til DJ Janus får alle ut på dansegolvet. Det tar fyr.
Dans med oss! Burde ikke alle løp ha dans etterpå? Foto: Atjan Wild Island Festival
Gøy! Dj-ene får oss til å glemme støle løpebein, og slippe oss løs på dansegolvet. Foto: Atjan Wild Island Festival
Kan jeg anbefale en tur til Færøyene?
Pastor Sverre, Atjan Wild Island Festival og Like the Wind magazine fikk meg over. Det var kjekt å dra dit med Jamie og møte løpere fra hele verden.
Ruta i løpet hadde jeg større forventninger til, men den ble forbedret i 2023. Festivalen ble ikke arrangert i 2024, og jeg vet ikke hva som skjer med den fremover.
Rykter går om at grunneierne, som eier området løpet går gjennom, ønsker å kreve en avgift fra løpsarrangørene for å bruke landet deres. Visstnok er denne avgiften så høy at arrangøren Love Trails muligens har mistet interessen.
I Norge er vi gjennom allemannsretten vant til å kunne bevege oss hvor vi vil i naturen. Slik er det ikke på Færøyene. Der håndheves privat eiendomsrett. Mange steder må du søke om tillatelse før du drar på tur. En guide anbefales og kanskje må du også betale. Ferdsel skal skje på stier.
Slike begrensinger er uvant for oss fra Norge, og legger noen begrensinger på mulighetene. Samtidig vil god planlegging åpne for fine turer. Turistkontoret i Torshavn, nettsider og brosjyrer har hjelp tilgjengelig.
For min egen del frister det å dra tilbake og teste noe skikkelig klippeløping slik som der pastor Sverre løper. Det er også vandreruter å utforske. Langs kysten finnes det grotter. Jeg har til gode å fridykke i tareskogene rundt øyene med våtdrakt. Lundefuglene, som Færøyene er kjent for, drar til havs tidligere på sommeren. I landsbyene bor det hyggelige folk som setter pris på en prat. Færøyene og de som bor der har noe eget, ekte og tiltrekkende ved seg. Visste du forresten at det bare tar under et par timer å fly dit direkte fra Gardermoen?
Det er altså mange gode grunner til å besøke disse forblåste, våte og grønnkledde øyene. Bare planlegg godt. Jeg er åpen for nye eventyr der. Bli med neste gang!
Slik var ruta til ultradistansen
Ruta kan endres fra år til år. I 2022 var distansen på 54 km. I 2023 var den på 65 km.
Ruta på 54 km fra Hosvik til Tjornavika i 2022. Du kunne også løpe 10, 21 og 42 km.
Høydeprofilen.
